Ungdomstiden er helt spesiell. Vi utvikler oss raskt, vi modnes og forandres fra dag til dag. Alt er i endring, og spesielt i overgangen til voksenorienterte tjenester er det mye som skal endres på en gang. Da kan det lett bli for mye for mange, og i verste fall kan man falle ut av både behandlingen og systemet. Ungdom bør slippe å stå alene med helt nye behandlere i et helt nytt system. Hvis helsepersonell opplæres til å tenke på ungdom som en egen pasientgruppe, og er oppmerksom på hvordan man kommuniserer godt med ungdom, kan man unngå at kravene som stilles til ungdom oppleves som for store, og forhåpentligvis unngå at behandlingen oppleves som for stressende til å fortsette.
Dette prinsippet kan møtes ved å:
- Ha kunnskap om å samtale med ungdom, inkludert samtaler om seksualitet og seksualtekniske hjelpemidler
- Kunne fortelle om rettighetene ungdom har på en måte som er forståelig og hjelpsom
- Ha kunnskap om at det å ikke få ha med seg foreldrene sine til behandlingen kan være en stor bekymring
Det må være godt samarbeid mellom sykehus, kommune og skole
For ungdom som mottar tjenester fra flere instanser er det viktig at disse har en helhetlig tilnærming og god kontakt med hverandre. Tjenestene må ha god kunnskap om hverandre, samarbeidskultur, gjerne felles møtepunkt og kursing. Det er trygt for ungdom om de forstår at helsepersonell samarbeider godt på tvers av enheter/klinikker og at helsepersonell fra voksenmedisinen har god kjennskap til de som jobber i BUP/Barneavdelingen. (Både hvem de er, og hvilke tilbud som finnes.) Det er forvirrende når helsepersonell sier og mener forskjellige ting om hva som feiler deg, hva som er lurt å gjøre, og hvilken behandling du skal ha. Ved overgangen fra barneorienterte til voksenorienterte tjenester bør kontakten opprettholdes og informasjon videreformidles, etter samtykke fra ungdommen. Helsepersonell bør snakke med ungdom også om ulempene ved å ikke dele noe informasjon.
Dette prinsippet kan møtes ved å:
- Gi skole og kontaktlærer informasjon om diagnose og behandling fra sykehuset, i samarbeid med pasienten.
- Ha tydelige rutiner for gode overganger.
- Avholde et overføringsmøte mellom involverte instanser, eventuelt ha en ansvarsgruppe.
- Når pasienten har sammensatte behov; tilby fast koordinator/kontaktperson.
- Utarbeide behandlingsplaner som evalueres regelmessig på et språk ungdom kan forstå.
- Dersom behandlere i barne- og voksenmedisinen har forskjellige meninger; snakk sammen først og snakk deretter med ungdommen (og deres nærmeste).
