Psykodynamisk psykoterapi består av flere ulike tilnærminger, og kan ta form både av korttidsterapi, for eksempel intensiv korttids psykodynamisk terapi, og mer langvarige terapiforløp, for eksempel psykoanalyse. Utgangspunktet er at forholdet til nære personer i barndom og oppvekst gjenspeiler seg i forholdet til andre senere i livet. Terapien rettes mot innsikt i slike sammenhenger, og hvordan ubeviste konflikter kan påvirke følelser og reaksjoner. Et eksempel er at et strengt selvbilde preget av skyld- og skamfølelse kan svekke livskvaliteten.

Et mål i terapien er å bli mer bevisst hvordan man unngår eller beskytter seg mot skamfulle, skremmende eller smertefulle tanker, følelser og opplevelser. Ved depresjon legges det for eksempel ofte vekt på å bearbeide tapsopplevelser og forstå den psykologiske bakgrunnen for reaksjonen på tapet. 

Kognitiv atferdsterapi retter seg mot problemløsning og innsikt i sammenhengen mellom tenkning, følelser og handlinger. Det er utviklet tilnærminger som er spesielt tilrettelagt for pasienter med en rekke ulike former for psykiske og fysiske lidelser, så vel som søvnproblemer, langvarige smerter og vedvarende utmattelse. Samtidig er kognitiv atferdsterapi et paraplybegrep som dekker flere ulike terapeutiske metoder. Eksempler er dialektisk atferdsterapi, metakognitiv terapi, eksponeringsterapi, skjematerapi, «mindfulness»-basert kognitiv atferdsterapi, atferdsaktivering og aksept- og forpliktelsesterapi (ACT). I psykisk helsevern er det vanlig at behandleren drar nytte av elementer fra flere av disse tilnærmingene.

Eksempler på tiltak i kognitiv atferdsterapi er kartlegging av vanskelige situasjoner, utforming av aktiviteter som gir selvtillit og energi, utforsking og eventuelt endring av negative tankemønstre, stimulering til økt sosial kontakt og problemløsning, og forebygging av tilbakefall av plagene. En viktig del er å begrense tiden som brukes til gjentagende grubling og bekymring som bidrar til å forsterke psykiske helseproblemer.

Emosjonsfokusert terapi er en terapiform som går ut på å utforske, forstå og endre vanskelige og fastlåste følelser. Et prinsipp i denne terapiformen er at følelsene våre i stor grad påvirker hvordan vi har det, hvordan vi forstår oss selv og andre, og hvordan vi opptrer i livet.

Følelser er nært knyttet til behov for trygghet, tilknytning og selvstendighet. Mister vi kontakten med våre følelser og behov kan det bidra til psykiske helseproblemer. Gjennom empatisk lytting og refleksjoner ledes pasienten i retning av en dypere følelsesmessig bearbeiding. I dette samarbeidet brukes også metoder fra for eksempel gestaltterapi.

Interpersonlig psykoterapi er bygget på at pasient og terapeut diskuterer ubearbeidede tapsopplevelser (som skilsmisse eller arbeidsløshet), problemer knyttet til nye roller (som når barna flytter ut eller ved pensjonering), konflikter med pårørende, og mangelfulle sosiale ferdigheter. Behandlingsmetoden kan lindre psykiske plager, som for eksempel angst og depresjon, ved at pasienten lærer seg å håndtere eller løse slike mellommenneskelige problemer. Målet er å bedre kommunikasjonen med andre mennesker, spesielt rundt pasientens følelser og behov. Terapien har elementer fra både psykodynamisk terapi og kognitiv atferdsterapi.  

Opplevelsesorientert psykoterapi er en bred gruppe av ulike terapiformer. De mest kjente er gestaltterapi og klient- eller personsentrert terapi. De er blant annet rettet mot bevisstgjøring av og eventuelt frigjøring av undertrykte følelser for å fremme personlig vekst. Det finnes en rekke tilsvarende behandlingsformer som gjør bruk av musikk, dans og drama. Musikkterapi kan for eksempel virke positivt på både motivasjon, følelsesliv og sosiale ferdigheter.

Parterapi i psykisk helsevern tar utgangspunkt i at psykiske lidelser kan føre til problemer i parforholdet, samtidig som vansker i parforhold kan utløse, forsterke eller opprettholde de psykiske plagene. Det er utviklet egne former for parterapi for pasienter som både er deprimert og har samlivsproblemer. Målet er å hjelpe pasientene til å få innsikt i og endre reaksjonsmønstre og konflikter som utspiller seg i forholdet til andre og som bidrar til depresjon. En viktig komponent i behandlingen er også å støtte deprimerte foreldre i å ivareta sine barns behov.

Familieterapi er en fellesbetegnelse på en rekke ulike terapeutiske tilnærminger. Felles er at man prøver å forstå problemer og lete etter løsninger ved å se på hvordan familiemedlemmer gjensidig påvirker hverandre. Derfor rettet man særlig søkelyset mot kommunikasjonen innad i familien og ulike roller som familiemedlemmene har ovenfor hverandre. Man er også opptatt av hvordan andre systemer og nettverk utenfor familien virker inn. Et utgangspunkt er at alle blir påvirket hvis ett familiemedlem har et problem, og at alle i en familie kan ha viktige innspill som må bli hørt for at det enkelte familiemedlem skal få det bedre. Familieterapi tilbyr hjelp til å avdekke negative familiemønstre og til å endre disse mønstrene.

Miljøterapi er vanligvis en del av tilbudet ved døgnbehandling. Hensikten med miljøterapien er å fremme pasientens muligheter for læring, mestring og personlig ansvar. Overordnet kan vi si at miljøterapi betegner en behandlingsform preget av miljøterapeutens planlagte, tilrettelagte og systematiske bruk av det som skjer i samspillet mellom pasienten og det miljøet vedkommende befinner seg i.

Miljøterapi, også kalt miljøbehandling, er et uttrykk for et overordnet faglig perspektiv, enn en konkret metode. Miljøterapi har sitt utspring i institusjonsbehandling, og er i dag ofte knyttet til institusjoner der arbeid med barn, ­ungdom, voksne og personer med utviklingshemming står sentralt.

Et mål med miljøterapi er at symptomer lindres og at pasienten gjennom erfaringer styrker sin tro på egen mestring, finner forebyggende strategier og får økt håp for fremtiden.