Psykisk helse i arbeidslivet

Prosjektet «Psykisk helse i arbeidslivet: Kartlegging av lederes kompetanse om og holdninger til mennesker med psykiske lidelser i arbeidslivet» fikk den 12.04.2016 innvilget midler fra NHOs arbeidsmiljøfond. Arbeidsmiljøfondet har finansiert 70% av prosjekter og Universitetssykehuset Nord-Norge har finansiert 30% som egenandel. Total budsjettramme for prosjektet var kr. 706 000,-.

Prosjektet ga følgende hovedresultater:

Lederne som deltok i prosjektet er positive til å gjøre individuelle tilrettelegginger for ansatte med Psykiske helseutfordringer og de ønsker å bidra.

Over 80% av respondentene mener at arbeidslivet kan spille en viktig rolle for hvordan vi i Norge håndterer psykiske helseutfordringer og kun 7,5% mener håndteringen av dette helt og holdent hører hjemme i helsevesenet.

Vi har et kompetansegap i arbeidslivet (om psykisk helse).

a. I åpne tekstfelt hvor lederne ble bedt om å foreslå tiltak som ville gjøre det lettere å tilrettelegge for personer med psykiske helseutfordringer fremheves både behovet for økt generell kompetanse om psykiske helseutfordringer, men også et behov for økt kompetanse om den enkeltes plager og forutsetninger i skjæringspunktet jobb/helse. Altså et behov for åpenhet.
Selv om over 80% av respondentene opplever at det er mer åpenhet om psykiske lidelser i arbeidslivet nå enn for 10 år siden, kan det se ut som om behovet for mer åpenhet fortsatt er tilstede. I åpne tekstfelt er det noen av lederne som nevner åpenhet om diagnose, men langt på vei de fleste kommentarene handler ikke om det, men heller om åpenhet om den enkeltes forutsetninger i relasjon til jobb. “Hvilke oppgaver kan individet fortsatt utføre (altså informasjon om restarbeidsevnen) og hvilke oppgaver bør jeg ikke forvente at den ansatte kan utføre?”
Respondentene er klare på at ansatte bør være åpne på arbeidsplassen om sine psykiske helseutfordringer – bare under 1% av dem er uenig eller svært uenige i den påstanden. Samtidig sier flere av dem at de ikke ville ha fortalt det til noen hvis de selv hadde hatt en depresjon. Det å være åpen om dette temaet er lettere sagt enn gjort og det kan synes som om det blir vanskeligere jo nærmere det kommer deg selv.

Vi har også et kompetansegap i helsevesenet.

Lederne i prosjektet synes å møte liten interesse fra helsevesenet om de potensielle helsebringende effektene av arbeid. Dette betyr jo ikke at interessen ikke er der, men heller kanskje at samhandlingen mellom arbeidsliv og helsevesen ikke er så tett som den kanskje burde være. Kompetansen i helsevesenet om de potensielt skadelige effektene av arbeid på helsen er nok større enn kompetansen om hvilke faktorer i arbeidslivet som kan bidra positivt på helsen og på hvilken måte.

For skarpe skiller mellom arbeidsliv og helse.

Lederne ønsker mer kontakt med helsevesenet. Først og fremst fastlegen. I de åpne tekstfeltene er det dette temaet som kom opp flest ganger. Det som går igjen er at de ofte opplever at sykmeldinger blokkerer for muligheten til tilrettelegging. Ved sykmelding forsvinner ofte den ansatte fra arbeidsplassen, noe som gjør at det ikke er noen å tilrettelegge for, eller at tilrettelegging må fokuseres på de som er igjen og som ofte sitter igjen med økt arbeidsbelastning.

Brosjyre om prosjektet (pdf)

Hovedrapport med vedlegg (pdf)

Artikkel "Arbeid som medisin, forebygging og helsefremming i arbeidslivet" i Ramazzini nr 4/2015