Langtids mekanisk ventilasjon (LTMV) og hjemmerespirator

Dette er en metode for måling av oksygenmetningen i blodet ved hjelp av et pulsoksymeter som festes med en klype på fingertuppen eller øret, eventuelt på tåen hos barn. Kan utføres ambulant med håndholdt apparat som har minnefunksjon. Ved noen sykehus får en tilsendt apparatet før undersøkelse på en poliklinikk og gjør registreringer gjennom en hel natt.

Ved denne undersøkelsen måler vi pustemønster med påkoblet utstyr om natten. En måler da luftstrøm gjennom nese og munn, snorkelyd, pustebevegelser i brystkasse og mage, surstoffinnhold i kroppen, pulsrytme og kroppsposisjon.

Registreringen startes når en legger seg om kvelden og avsluttes om morgenen. Utstyret kobles fra og svar fra undersøkelsen blir gitt av legen etter at resultat fra undersøkelsen er mottatt.

Endring i spirometriundersøkelse fra sittende til liggende kan si noe om mellomgulvets funksjon (diafragma), og er spesielt viktig ved utredning av nevrologiske sykdommer.

Maksimal kraft på innpust og utpust er enkelt å måle. Undersøkelsen er følsom for å påvise redusert muskelkraft, men lite spesifikk.

Måler hvor kraftig trykk en oppnår ved å sniffe maksimalt gjennom nesen mens en propp er plassert i et nesebor.

I tillegg til det man måler ved polygrafi festes elektroder til hodet og til beina. Med denne metoden kan en fastslå om en sover og hvilken søvnfase en befinner seg i. Metoden er den sikreste for å analysere søvnkvalitet, men det er ressurskrevende å tolke. 

Dette er en undersøkelse av hjertet og hjertets pumpefunksjon, der en bruker ultralyd for å se på hjertet og doppler for å måle blodstrømshastigheter i hjertet og over hjerteklaffene.

Denne undersøkelsen krever ingen spesielle forberedelser. 

Under undersøkelsen ligger pasienten på en benk og et lite ultralydinstrument holdes mot brystveggen. Det brukes gel på instrumentet og bildene ses på en skjerm. Undersøkelsen kan ta mellom 15-45 minutter.

Etter undersøkelsen er det vanlig å få et foreløpig svar, mens et mer utfyllende svar sendes til henvisende lege.

Dette er maskiner som presser luft ned i lungene via luftveiene. Maskinene er konstruert for å brukes utenfor sykehus. De enkleste apparatene fungerer som en støtte eller «hjelpemotor» til pustemusklene, ved å redusere pustearbeidet. De forsterker den naturlige pustebevegelsen og gjør at en puster dypere, mer luft går inn og ut av lungene. Dette bidrar til at en får økt oksygentilførsel og mindre karbondioksid i kroppen, nivået av blodgassene normaliseres.

CPAP

CPAP er et pusteapparat som gir en kontinuerlig luftstrøm. CPAP brukes under søvn for å holde luftveiene åpne, den kan også brukes i våken tilstand ved behov for slimmobilisering hos noen.

BiPAP

BiPAP er det enkleste pusteapparatet som kan øke minuttvolumet, det vil si mengden luft som går inn og ut av lungene i løpet av behandlingen. Dette senker nivået av avfallsgassen CO2 og øker oksygennivået.. Behandlingen reduserer pustearbeidet ved å støtte pustemuskulaturen, men kan ikke overta alt pustearbeidet. Forkortelsen kommer av «Bi-», det vil si «to-» og PAP (Positive Airway Pressure), det vil si positivt luftveistrykk, eller overtrykk. Det innebærer at apparatet jobber med to forskjellige trykk under behandlingen, et høyt trykk under innpust og et lavt trykk når en puster ut.

Respirator

En respirator er et apparat som er godkjent som hjelpemiddel for å overta alt pustearbeid som er nødvendig for å leve, det vil si en såkalt livsopprettholdende behandling. Apparatet har mer avanserte alarmer og programmeringsmuligheter enn en BiPAP og har et innebygget batteri som sikrer at apparatet fortsatt fungerer ved et strømbrudd. Et slikt pusteapparat er også bedre egnet til å brukes under transport enn et BiPAP apparat, tåler større mekaniske påkjenninger. 

Hostemaskin

Hvordan gir maskinen pustehjelp?

Trakeostomi

Måter å tilby LTMV på:

Grunnlaget for å starte behandling baserer seg på følgende:

Retningslinjer for samarbeid mellom spesialist og primærhelsetjenesten for pasienter med livsopprettholdende langtidsmekanisk ventilasjon (LTMV) (pdf)

Samarbeidsavtale for planlegging av pasientforløp med livsopprettholdende langtidsmekanisk ventilasjon (LTMV) (pdf)

Kompetansebroen

Enkel behandling med maske

Voksne

Barn

Avansert behandling med trakeostomi

Kan skyldes akutt sykdom eller skade. I noen tilfeller etableres behandlingen i et forløp etter respiratorbehandling på en intensivavdeling. Det er en viktig målsetting at pasientgrupper som har økt risiko for å utvikle kronisk underventilering skal unngå behandlingsforløp som etableres akutt. Et slikt forløp innebærer ofte langvarig sykehusopphold og rekonvalesens.  I noen tilfeller kan det også resultere i at behandlingen blir mer komplisert og ressurskrevende.   

Enkel behandling
Dersom maskebehandling er gjennomførbart og det ikke foreligger behov for tilrettelegging av omsorgstilbud i hjemmet vil lengde på oppholdet avhenge av årsaken til den akutte, utløsende årsak og restitusjon av denne, f.eks varigheten av en lungebetennelse.

Avansert behandling
Dersom det er åpenbart at det vil foreligge et langvarig eller permanent behov for respiratorbehandling utenfor sykehuset og det ikke foreligger noen plan eller avtale med kommunen om å tilrettelegge slik behandling fra før, vil sykehusavdelingen opprette tidlig kontakt med kommune etter innleggelse for å avklare mulighet og forutsetninger for å tilrettelegge behandlingen i hjemmet.

I noen tilfeller vil midlertidig eller permanent overføring til sykehjem eller bofellesskap være aktuelt. Generelt vil sykehusopphold ofte bli langvarige i slike situasjoner. I sjeldne tilfeller, f.eks. ved høy ryggmargsskade, er langvarig rehabilitering i spesialisthelsetjenesten nødvendig, gjerne 6-12 måneder. Dette skyldes ikke bare respiratorbehandlingen, men at det er nødvendig med langvarig tverrfaglig spesialistbehandling, operasjoner, opptrening, og tilpasning av mange hjelpebehov og bosituasjon før utskrivning med et optimalt tilbud er mulig.

Flertallet av pasienter med LTMV behøver behandling hele livet, men en del pasienter har sykdommer som kan tilheles og med tiden føre til at en ikke behøver behandlingen lenger. Det gjelder først og fremst pasienter med adipøs hypoventilasjon, men også enkelte nevrologiske sykdommer som spontant kan forbedres.  

Når behandlingen er vellykket blir blodgassene etter hvert mer normale, både om natten og om dagen. Søvnen blir roligere og dypere når pustemusklene får god hvile. Dermed forsvinner litt etter litt symptomene på pustesvikt. Tendensen til luftveisinfeksjoner, med fare for utvikling av plutselig pustesvikt, vil også avta når pustemusklenes utholdenhet etter hvert bedres.  Våkenhet, konsentrasjon, appetitt og funksjonsnivå forbedres. Dette gir grunnlag for bedret helse og livskvalitet. Leveutsiktene forbedres ved at komplikasjoner til kronisk pustesvikt forebygges.

BiPAP og CPAP-behandling

Både teknisk utstyr og det som trengs av rutiner er laget slik at det skal være så enkelt som mulig, men samtidig trygt å bruke. Generelt sett er god motivasjon og innsikt i egen sykdom viktig for at resultatet skal bli godt.

Når det gjelder den enkleste behandlingen med BiPAP og maske er det ofte tilstrekkelig med opplæring av brukeren selv, eventuelt med tillegg av pårørende, dersom det er behov for litt assistanse.

 

Respiratorbehandling

 

Hvis hjelpebehovet er stort, må det derimot etableres en gruppe eller team av omsorgsgivere. Det kan enten være i form av brukerstyrt personlig assistanse (BPA) eller et tilbud som organiseres og drives av hjemmesykepleien. Det er kommunehelsetjenesten som må fatte vedtak om at slik hjelp skal innvilges og om hjelpen kan tilbys i hjemmet eller andre steder, f.eks. servicebolig eller institusjon.