I juni 2017 mottok K-res et nytt E. faecium isolat med høygradig glykopeptidresistens (MIC>256 mg/L for både vankomycin og teicoplanin) fra St. Olavs hospital. Dette isolatet ble funnet i drensvæske fra urinveisinfeksjon hos dialysepasient. 

I rektal screeningsprøve fra pasienten noen uker senere finner man E. casseliflavus med høygradig glykopeptidresistens. K-res bekrefter at begge enterokokkisolatene fra denne pasienten er høygradig glykopeptidresistente og har vanD gen. 

VanD-type vankomycinresistens karakteriseres typisk med moderat til høyt resistensnivå for vankomycin og lavgradig til moderat nivå for teikoplanin (se van-typer i Tabell 2 Hegstad et al. Clin Microbiol Infect 2010;16:541-54), noe som stemmer best med de fenotypiske analysene for det første isolatet. 

Dette er så langt vi vet de første vankomycinresistente enterkokkisolatene med vanD gen identifisert fra pasienter i Norge. Enterokokker med vanD har vært isolert sporadisk forskjellige steder i verden. Domingo og kolleger har vist at prevalensen av vanD gener i human feces kan være høy og ikke assosiert med enterokokker, men trolig med anaerob flora (Domingo et al. Antimicrob Agents Chemother. 2005;49:4784-6; Domingo et al. Antimicrob Agents Chemother. 2007;51:4111-7).

VanD har tidligere vært beskrevet å kunne sitte på et mulig mobilt element i kromosomet hos enterokokker (Boyd et al., 2016 J Antimicrob Chemother 71:2052-4). Det at vi nå ser to pasienter med VanD-type enterokokker på kort tid og at den ene pasienten også har vanD i to ulike enterokokkspecies, indikerer at det kan ha oppstått en mer suksessfull mobil vanD-variant enn det som har vært beskrevet før. Det er ikke funnet noen epidemiologisk link mellom disse to tilfellene. Bacterieisolatene vil også bli undersøkt med helgenomsekvensering i samarbeid med primærlaboratoriene.