Undersøkelser tyder på at 15-20 % av alle 5 åringer, 6-10 % av alle 7 åringer og kanskje så mye som 5% av alle 10 åringer er plaget med nattlig sengevæting. Det forekommer hyppigere hos gutter enn jenter og det er et sterkt arvelig komponent. Hos ca 15% tilkommer det en spontan bedring hvert år uten noen behandling.

Barn med isolert nattlig sengevæting (uten større plager på dagtid) må primært følges opp og behandles i primærhelsetjenesten. Barnepoliklinikken på UNN tar ikke inn barn under 8 år til vurdering av isolert nattlig sengevæting, og vi tar heller ikke inn barn før ”aktiv” behandling har vært forsøkt i primærhelsetjenesten.

Hvordan er barnets generelle utvikling? Har barnet vannlatingssymptomer (inkontinens) på dagtid? Er det tegn på høy urinproduksjon? Barn med patologisk polyuri blir vanligvis svært tørste og må drikke om natten.

Barnet gjennomgår en vanlig klinisk undersøkelse der man spesielt utelukker nevrologiske problemer (noe som er ekstremt sjelden og ”aldri” gir kun symptomer om natten).

Man tar så en urin stiks for å utelukke diabetes (glukosuri?) og urinveisinfeksjon. Hvis det ikke er utslag på glukose på urin stiks behøver man ikke ta blodsukker (helt unødvendig). Hvis et barn har nattlig sengevæting pga diabetes (polyuri) vil barnet alltid også ha glukosuri.

​​​Barnet og foreldrene bør sammen føre «nattbok» i noen uker. En slik registrering gjør barnet mer bevisst på problemet. Gi ros for tørre netter, reager vennlig på våte netter. Når/hvis man ser det tilkommer en bedring kan det hjelpe ytterligere med litt belønning for tørre netter. (NB det hjelper ikke å love belønning i perioder der barnet tisser seg ut hver natt). Aktiv støtte og oppfølging kan gi 30-70 % «helbredelse».

Barnet må på dagtid drikke normalt og tisse regelmessig (ca hver 3. time). Barnet bør ikke drikke for mye siste par timer før leggetid, men streng væskerestriksjon har ikke vist seg å ha noen stor effekt. Vekking av barnet når foreldrene legger seg har ingen læringseffekt, men kan hjelpe hos noen. Hvis barnet er forstoppet skal dette behandles.

2. Aktiv behandling (= desmopressin og/eller alarmbehandling)

Alderen for å starte aktiv behandling er avhengig av motivasjon og modningsgrad hos barnet. Det er ofte aktuelt hos 7-8 åringer, men en del 6-åringer er modne nok. Alarmbehandling virker best hos litt eldre barn (fra 8 års alderen).

Hos barn i 7-8 års alderen vil desmopressin ha god effekt hos omtrent 1/3, moderat effekt hos omtrent 1/3 og ingen effekt hos omtrent 1/3. Desmopressin skal redusere urinmengden om natten. Det er viktig at barnet ikke drikker for mye siste timen før man tar desmopressin.

Man starter med laveste anbefalte dose (en smeltetablett a 120 mikrogram) og dobler dosen hvis ingen effekt innen circa 1 uke. Hvis behandlingen har effekt anbefales ofte 3 måneders  ”behandlingsrunder” der man hver 3. måned tar en pause for å se om barnet er blitt spontant tørr. Desmopressin er trygt som langtidsbehandling. Hvis desmopressin ikke har effekt tar man gjerne en ”time-out” på alt fra 3-12 mnd før man prøver igjen. Eventuelt kan da desmopressin kombineres med alarmbehandling.

Trusealarmer kan kjøpes på internett eller i butikk for medisinalutstyr. Det finnes ingen refusjonsordning. Lån ved helsestasjon er nesten ikke mulig lenger. Barnet og foreldrene må få god instruksjon om de praktiske detaljer og demonstrasjon av utstyret. Helsesøster bør kunne bidra med dette. Det finnes egne informasjonsskriv om praktisk gjennomføring.

Man stopper ikke utprøving av alarm før man har prøvd 4-6 uker, eller mer hvis delvis bedring. Tett oppfølging av fastlege/helsesøster er viktig under denne perioden.

​

Folketrygden yter stønad til inkontinensutstyr (natt-truser, sengekladder) på blå resept etter paragraf 5.1 hos barn eldre enn 8 år som fortsatt har nattlig sengevæting. Fastlegen kan skrive slike resepter.